Alt er mulig
Filosofen Arne Næss kalte seg possibilist. Han mente at hva som helst i prinsippet kan skje når som helst. Vi må være åpne for annet enn det vi forstår som sant og mulig i dag. Her skriver han mer om det, fra boken «Dyp glede».
Hvis man mener at «alt er mulig», er man «possibilist». Psykologisk sett er det kanskje nødvendig å ha en sterk og vedvarende tendens til å undre seg for å kunne føle seg hjemme i possibilismen. Undring kommer og går uten noe tegn på å minske.
Hva hvis noen sier: «Det er mulig at fremtidig forskning ikke vil bekrefte noe som helst av det vi leser i historiebøkene. Ja, det er mulig vi vil bli enige om at alt der er galt.» Som possibilister sier vi vel «Ja, ja, det er mulig.» Det kan jo føles ille at vi ikke har noen garanti for at det er sant, og at vi ikke vet noe som helst om hva som i fremtiden sies om fortiden.
Vi har i det daglige tillit til mye: at det ikke er en fallem i gulvet som vil oppsluke oss neste gang vi går over det, at huset ikke flyttes til Sydpolen mens vi sover, at det meste vi lærte på skolen i historie var riktig. Vi føler også mistillit: Vi tviler på at de politiske partier vil innfri alle sine løfter, at vi kan legge fra oss penger hvor som helst uten at de blir stjålet, at N.N. vil møte opp presist.
Jeg kommer ikke til å forkynne at vi burde eller har grunn til å være mer eller mindre tillitsfulle. Jeg legger meg derfor ikke opp i handlingslivet for så vidt vi bygger handling på tillit. Den filosofiske forkynnelse man vil finne i det følgende lar seg fort oppsummere:
1. Alt er mulig, intet er umulig.
2. Alt som kan forestilles, kan også være tilfelle. Intet som kan forestilles, er utelukket fra å være tilfelle.
3. Alt som er tenkelig er mulig, intet som er tenkelig er slik at det ikke kan være.
4. Hva som helst kan skje når som helst, intet er slik at det ikke kan skje.
5. Hva som helst kan ha skjedd når som helst, intet er slik at det ikke kan ha skjedd.
6. Forskjeller i sannsynlighet finnes ikke. Intet er mer sannsynlig enn noe som helst annet.Det er altså fullt mulig at det er fallemmer i gulvet og at man faller ned i en sofa mellom Cesar og Kleopatra. Eller at den urskogen vitenskapen mener fantes på Grønland, finnes der ennå, og at moskusoksene er dinosaurer som har kledd seg ut. Dette siste må jeg innrømme jeg har hatt vanskelig for å forestille meg, men det har da lykkes.
Jeg holder fast på at alt er mulig og at intet er umulig, altså vil jeg ikke hevde de foregående setninger som mer enn muligheter. Grensen går ved forestillingen om at alt er mulig dersom det er tilstrekkelig at noe kan forestilles som mulig. Men det er ikke nødvendig. Jeg kan forestille meg at min forestillingsevne er begrenset, at andre kan forestille seg mer, og at meget er mulig som ingen kan forestille seg.