Skolens hierarki passer bedre for krigføring enn for læring

Egil Hamnes er lærer på videregående, og vil snu organiseringen av skolen på hodet.

Det er bred enighet om at de resultatene våre elever oppnår i skolen bør forbedres. Myndighetene har i årevis vært opptatt av å kvalitetssikre så vel pensum som personell, og har vel bare delvis lykkes med begge deler. Det tar tid å få et såpass tungrodd system til å endre seg. Mange mener det henger sammen med de standhaftige, sta lærerne og organisasjonene deres. Jeg mener at skolens organisering bommer. De gjør læring til et tilfeldig biprodukt.

For nå er skolen et hierarki, av typen som passer best til krigføring og ikke læring. Hver finner sin plass, med klare, tydelige kommandolinjer og glassklare ansvarsområder. Og ikke minst dusinvis av regler å forholde seg til for å holde individet fastlåst på sin plass. Merk: Eleven aller nederst, svømmende rundt i et hav kokende av regler, begrensninger og halvtruende pekefingre.

Skolens ledelse utøver trofast relasjons- og alliansebygging med sine oppdragsgivere, som er kommune og fylke. Og i siste instans departement. Herfra renner det på med nye fagplaner, strategier, visjoner og kjerneverdier som kommer og går som influensavirus. I digitaliseringsfeber endres også systemer for registrering, informasjon og planlegging – med påstått tidsinnsparing. Dessverre for lærerne gjelder dette bare for øvre del av hierarkiet. Med oppmerksomheten rettet oppover i systemet, vil skoleledelsen ufravikelig ta beslutninger over hodet på lærerne. Det finnes hverken tid eller anledning til å la lærerne få innblikk i argumentene bak.  

Slik skapes det avstand mellom lærere og ledelse. Alt det nye som kommer rennende ned, er ikke forankret i lærernes virkelighet. Det har sin rot i tankegods med fokus milevis fra klasserommet. Derfor er det mer fristende å fortsette sin praksis i klasserommet som før, hvis ikke det som kommer er av direkte nytte og lett kan implementeres. Det tilhører sjeldenhetene. Neste steg i prosessen er da at ledelsen merker at lærerne ikke adlyder. Derfor må de kontrolleres mer.

Læreren er like mye en kunstner som en fagperson. Å undervise er et håndverk det tar tid å lære. Ideelt sett bør læreren få større frihet, mer ansvar og mer tillit for å blomstre og gjøre en god jobb i klasserommet. Er det ikke en slik utvikling vi ser i samfunnet ellers også? Gis ikke flinke, kunnskapsrike arbeidstakere som utøver viktige jobber tillit? Fungerer de ikke best hvis de får spillerom og får lov til å utvikle seg og være best på det de gjør?

Jeg mener at hierarkiet som organisasjonsform bommer helt. Vi må snu det på hodet. Eleven, og hans læring og trivsel, må være øverst. Så kommer læreren, som skal jobbe sammen med eleven for å gi ham den utviklingen han trenger og har krav på. Ledelsen bør først og fremst være en støttefunksjon, som hjelper læreren og eleven. Som legger til rette og forenkler hverdagen – omtrent som toppidrettsutøvernes støtteapparat. På denne måten kan vi fokusere mer på det skolen faktisk skal være; et sted hvor våre barn og unge skal lære, vokse og bli hele mennesker.