Placebo – eller forbindelsen mellom kropp og sinn?

Visste du at kropp og sinn er nært forbundet? Det du tenker, eller det du oppfatter, kan faktisk påvirke deg direkte, selv om de utvendige påvirkningsfaktorene skulle tilsi noe annet. De fleste har vel hørt om placebo, eller placeboeffekten, som ofte bare er en måte å utelukke alternativ medisin på.

Men det går an å tenke annerledes på det. I manges øyne er nettopp placebo det sterkeste beviset vi har på at dine tanker kan påvirke kroppen din – ikke bare hvordan du subjektivt føler deg, men også gjennom målbare, biologiske endringer som skjer.

I dag deler vi et utdrag fra Åse Draglands bok Kroppens skjulte intelligens – ny viten om den tette forbindelsen mellom kropp og sinn. 

Placebo har en lang historie bak seg, har fått mye oppmerksomhet de siste årene og er det beste eksempelet på hvor stor virkning våre tanker og mentale prosesser har på kroppen. Placeboeffekten er alle medisinprodusenters mareritt fordi det ofte handler om uhyre effektiv behandling uten bruk av virksomme elementer. Brekker du for eksempel armen og tror du får morfin, kan det oppnås en effekt selv om du bare inntar saltvannspiller.

I medisinske kretser betegnes placebo oftest som en “narremedisin” som kan gi innbilt kurering. I tester gis det ofte placebo (i form av pille, kapsel, krem eller kur) som visuelt, i smak og i konsistens er identisk med det midlet som skal utprøves. Men placeboet inneholder ingen aktivt virksomme stoffer. Én gruppe får midlet som skal testes, mens en kontrollgruppe får placebo for å registrere effektene i de to gruppene og forskjellene mellom dem.

Ordet “placebo” dukket opp i medisinsk språkbruk på begynnelsen av 1800-tallet, og ble da omtalt som “medisin foreskrevet mer for å behage pasienten enn for sin effektivitet”. Denne negative assosiasjon og plassering av fenomenet falt tidsmessig sammen med at medisin ble etablert som vitenskap, og senere ble det enda sterkere betonet at placebo dreide som om “medisin som ikke virket”.

På denne tiden var det ingen som så noe dypere inn i fenomenet. Først i 1945 kom det en vitenskapelig omtale i American Journal of Pharmacology som antydet at dette handlet om noe som var virksomt i seg selv, og de neste årene kom det flere studier som viste at placebo – disse tablettene eller stoffene som ble gitt som narremedisin og som ikke skulle ha noen kjemisk virkning – faktisk ga målbare virkninger på fysiologiske funksjoner.

Rundt 1970 kom det studier som viste at placebo utløste endorfiner, kroppens eget morfin, og de siste årene har interessen for placebo blitt større gjennom økt oppmerksomhet rundt kropp-sjel-problematikken. Gjennom årenes løp har altså placebo gått fra å være en medisin som ikke virker til et godt dokumentert virkningsmiddel.

[…]

Enkelte forskere er så forbløffet over resultatene fra placeboforskningen at de mener begrepet “placebo” er villedende. Fabrizio Benedetti sier placebo undergraver sannhetsverdien i medisin når tester viser at en aktiv medisinpille ikke viser seg mer virksom enn en placebo-pille – selv om man er sikker på at medikamentet inneholder virksomme stoffer.

Han konkluderer med at det er så mange forhold som spiller inn at vi aldri kan være sikre på den virkelige effektven av et medikament. Selve handlingen med å ta en tablett aktiverer en kompleks kaskade av biokjemiske hendelser i pasientens hjerne.

I dag vet man at størstedelen av effekten til antidepressiva stammer fra folks tro på at de vil virke. Placeboeffekten gjør seg gjeldende i større eller mindre grad overalt der behandling foregår – også i skolemedisin og vitenskapelig fundert praksis. Troens effekt kan være enda sterkere innen alternativ medisin. En studie referert i British Medical Journal (2005) viste at akupunktur synes å fjerne hodepine, uavhengig av hvor i kroppen nålene ble satt eller hvordan man vred på dem.

Ved Universitetet i Hull har den ledende placeboforskeren Irving Kirsch analysert en rekke undersøkelser og forsøk rundt lykkepille og placebo (Kirsch, 2010). Først konkluderte han med at 72 prosent av effekten skrev seg fra placebo, men etter å ha tatt med en større amerikansk undersøkelse, steg tallet til 82 prosent. Det var kun de aller hardest rammede depressive pasientene (ca 10 prosent) som hadde glede av det virkelige antidepressivet. Også legemiddelfirma har medgitt dette.

Tor-Johan Ekeland ved Høgskulen i Volda har analysert placebofenomenet i boken Meining som medisin (2009). Han mener det er tale om et relativt kraftig og undervurdert potensial for helbredelse på dypt biologisk nivå, og at det dessuten ikke er snakk om et fenomen som er spesifikt for visse behandlinger eller pasienttyper, men noe som gjør seg gjeldende ved de fleste medisinske behandlingsprosedyrer og for de fleste mennesker.

Han illustrerer fenomenet med at når vi tar en medisinpille tar vi egentlig to: Pillen som substans med sine kjemiske stoffer, og pillen som symbol med håp om lindring. Pillen som substans blir brutt ned gjennom stoffskiftet og kommuniserer med kroppen gjennom signalstoffene, mens pillen som symbol blir bearbeidet gjennom mentale prosesser der informasjon og mening aktiviserer kroppens egen helbredende kjemi.

Du kan lese mye mer om dette, og andre spennende ting, i boken Kroppens skjulte intelligens.