Om kjærlighet, traumer og tilknytning
De fleste av oss forstår intuitivt at det er viktig for barn å vokse opp i trygge, gode hjem hvor de mottar masse kjærlighet og omsorg. Vi trenger ingen spesiell utdannelse for å forstå det, det ligger bare naturlig i oss. Vi trenger ikke å lære det noe sted. Det er i alle fall det vi er vant til å tenke.
Men er det egentlig helt sant?
La oss begi oss ut på et lite tankeeksperiment.
La oss si at du og hele din familie i generasjoner tilbake har manglet et øye. Du ville ikke ofret det en tanke. For deg, og de fleste andre i din familie, ville dette vært så fullstendig normalt at du ikke engang hadde merket det før du på et eller annet tidspunkt vandret ut i en større verden og kunne se hvordan andre hadde det. Du ville kanskje forstå det da, men kanskje ikke. Kanskje ville andres dybdesyn fremstå for deg som noe mystisk og muligens litt skummelt. Og kanskje du fortsatt ville tenke innerst inne at det er resten av verden det er noe rart med, ikke deg og din familie. Det ville antagelig føles sånn en lang stund.
På samme måte er det med oppvekstmiljø. Det du lærer hjemme, er ofte det du vil se på som normalt. Selv om det kanskje ikke er like optimalt som det kunne ha vært.
Franz Ruppert skriver om akkurat dette i boken Forstå dine sår i sjelen (oversatt til norsk av Olav Gorseth). Han har, gjennom årevis som psykoterapeut, oppdaget at én persons traumer ofte inngår i en hel konstellasjon av familiemedlemmer og generasjoner. Dersom din farmor ble misbrukt da hun var ung, kan hennes evne til å respondere hensiktsmessig på barnas emosjonelle behov ha blitt svekket, slik at også de har blitt psykologisk viklet inn i hennes traumer. Og hennes barn har igjen ført dette videre til din generasjon, fordi det var dette de lærte – ofte uten at familien er klar over den grunnleggende årsaken eller dens ringvirkninger. Den bare ligger der som en ukjent påvirkningsfaktor, ofte fra flere generasjoner tilbake.
Dette handler i bunn og grunn om tilknytning. Når et barn kommer til verden, kommer det utstyrt med et instinkt for å knytte livsviktige bånd til omsorgspersonene – som oftest mor. Dersom dette behovet ikke dekkes, vil det oppstå en psykologisk tilknytningsskade som påvirker evnen til å knytte seg dypt til andre mennesker. For noen vil tilknytningen bli av en engstelig natur – det er her man finner mennesker som plages med sjalusi, behov for kontroll og angst for å bli forlatt. For andre går det andre veien, og de blir isteden arrogante, avvisende og i overkant selvstendige, og foretrekker å holde alle på en armlengdes avstand. En person med en usikker tilknytning er i utgangspunktet ikke i stand til å ha en trygg relasjon til andre, og de vil, i følge Ruppert, dermed uunngåelig gi denne skaden videre til neste generasjon- som jo også blir født med en instinktiv forventing om en dyp, trygg og sterk tilknytning.
Dette gjelder så mye som 40-50% av befolkningen, sier Ruppert. Det er derfor viktig at vi blir klar over våre egne eventuelle skader og ser våre egne familiemønstre, slik at vi kan bearbeide og helbrede traumene. Kanskje det vil innebære å gå tilbake i tid for å finne ut hva som egentlig skjedde, slik at man kan forstå hvorfor tidligere generasjoner oppførte seg som de gjorde. Kanskje man oppdager at også de var ofre, dersom en flergenerasjonell skade har oppstått. Og kanskje man bare må velge å tilgi, dersom informasjonen ikke lenger er tilgjengelig.
Du kan som sagt lese mer om dette i boken Forstå dine sår i sjelen av Franz Ruppert.