Kjærlighet fra A-Z

«Ingen tror på kjærligheten lenger!» Ordene falt i et middagsselskap. Hun het Anne-Marie, var noen år yngre enn meg, britisk, og nyutdannet lege. Selv er jeg født i 1972, midt i det som kalles generasjon X, og jeg fikk lyst til å svare med tittelen på en av de beste låtene til bergensbandet John Olav Nilsen og Gjengen: Ikkje fåkk med kjærligheten! 

Hadde kjærlighet kanskje blitt subtrahert fra ligningen i overgangen fra generasjon X til Y? Anne-Marie hadde vært leder for debattlaget på universitetet hun studerte ved, og i mitt stille sinn tenkte jeg at det kanskje kunne komme inn handy å være en master-debater i en verden der ensomhet > tosomhet. Men stemmen hennes avslørte at hun selv gjerne ville være en troende, og ting kan tyde på at hun er blitt bønnhørt. I forbindelse med skrivingen av denne bloggen søkte jeg nemlig Anne-Marie opp på Facebook. Hun er gift og har to barn. Hun ser lykkelig ut, uten at akkurat det trenger å bety noe. Selv Tussi fra Ole Brumm og Gjengen i Hundremeterskogen ville nok sett boblende lykkelig ut på Facebook-profilen sin. 

Noen år senere, i et annet middagsselskap, ble jeg skolert av en nevø fra neste bokstav i generasjonsalfabetet, nemlig Z: «Hva er vitsen med forhold, liksom?» spurte jyplingen. Før jeg rakk å be ham komme seg av plenen min, fulgte han opp med at: Joda, han kunne forelske seg, men han visste jo godt at det ikke ville vare, så hvorfor kaste bort tiden på tull når han heller kunne fokusere på studiene, for det visste han jo ville være viktig for ham resten av livet. «You’re not wrong, you’re just an asshole,» sier et av ikonene til generasjon X, nemlig hovedrolleinnehaveren The Dude fra filmen The Big Lebowski. Jeg kunne svart det samme, bortsett fra at nevøen min er et av de fineste menneskene i verden og på ingen måte et rasshøl, så det utgikk. 

Fra Japan har vi lenge hørt at unge folk fåkker med kjærligheten en masse. Ifølge tittelen til en artikkel publisert i 2018 på det engelskspråklige nettstedet Japan Today, svarte en fjerdedel av unge japanere at: Love is a pain in the butt. Selv om ordvalget kunne mislede, handlet ikke undersøkelsen om seksuelle preferanser, men at de unge syntes kjærlighet var en pest og en plage.

What is love? 80-tallsfilosofen Haddaway stilte spørsmålet, og vitenskapen har siden den gang forsøkt å komme opp med et svar. Den amerikanske antropologen Helen Fisher ledet for eksempel et banebrytende eksperiment hvor hun og kollegaer ved Stony Brook University i New York ved hjelp av en MR-skanner undersøkte hjernene til 37 personer som var stormende forelsket.

De fant ut at romantisk kjærlighet forårsaker en bølge av aktivitet i hjerneområder rike på dopamin, hjernens følelsesmessige kjemikalie, blant annet i det såkalte ventrale tegmentområdet (VTA). Lignende hjerneområder lyser opp under eufori-rushet som oppstår ved inntak av kokain, forteller de oss. Greit å vite. Nå vet jeg hva jeg skal gi nevøen min i julepresang i år, og det blir ikke en linje fra juleevangeliet.

Som den løsningsorienterte representanten for generasjon Z nevøen min er, lurte han også på hvorfor de begynte med ”X” da de skulle gi generasjonene bokstaver. ”Z” er jo siste bokstav i det engelske alfabetet, så hva skulle neste generasjon håpefulle kalles, liksom? 

Jürgen Schmidhuber, av noen kalt far til moderne Artificial Intelligence (AI), har kanskje svaret. Han er en av flere av verdens fremste eksperter på AI som intervjues i en norskprodusert dokumentarfilm om AI, kalt iHuman. Dokumentaren ligger på NRK.no og anbefales på det varmeste. Men tilbake til Schmidhuber: «Jeg er ikke en veldig menneskefokusert person. Jeg vet at jeg ikke er kronen på skaperverket og at menneskeheten heller ikke er det. Vi legger nå grunnlaget for noe som er større enn oss, som overgår oss.» Schmidhuber er bare én av mange som tror at AI i nær fremtid vil erstatte menneskeheten, så kanskje generasjon Z er en treffende beskrivelse. 

Om de har rett er vi kanskje de siste som får sjansen til å satse på kjærligheten. Selv er jeg en ringrusten troende, og da tenker jeg ikke på den typen kjærlighet som strekker seg fra ti på halv utestedenes stengetid, til en småflau frokost morgenen etter. Jeg tenker heller ikke på de første seks månedene av kjærlighet, som vitenskapsfolkene altså forteller oss minner mest om følelsen tidligere herværende langrennskonger bruker for å erstatte rushet fra glansdagene.  Jeg tenker på den livslange myteomspunne varianten.

Myteomspunnet, kanskje, men ren myte er den heller ikke. Vitenskapen trekker heller ikke bare kjærligheten ned til effekten av en av Colombias fremste eksportartikler. I boken LOVE 2.0 – kjærlighet i nytt lys, som jeg selv har oversatt og som er utgitt på Flux Forlag, forteller doktor i psykologi, Barbara L. Fredrickson, oss at kjærlighet, ikke minst gjennom blikk-kontakt mellom to elskende, kan styrke vagusnerven som strekker seg fra hjernestammen og ned til flere vitale organer som hjerte og lunge, med konkrete og målbare positive effekter for både kropp og psyke. 

Selv tenker jeg, fullkomment uvitenskapelig, at kjærlighet mellom deg og den eneste ene andre er selve beveggrunnen for at noe finnes istedenfor intet. Og endestasjonen. Om noen av de ledende forskere innen AI har rett, er vi kanskje de siste menneskene som har mulighet til å velge og til å finne kjærligheten. Vil vi? Og hva med de unge? Vil de?