Her formes uvanlige samtaler

Har du prøvd å forandre spillereglene når du snakker med folk? Slik kan en kveld med Flux-dialog se ut.

Et dusin dialogdeltakere sitter i en ring på Flux-kontoret. Det er lite kontoraktig i det kvadratiske rommet med stearinlys i midten. Ingen vet hva vi skal snakke om. Det eneste som er bestemt, er formen. Vi skal ikke råde eller kritisere hverandre. Vi skal ikke snakke til en bestemt person, men til hele rommet.

Mye kommunikasjon handler om at noen «vet bedre» og skal belære andre. Det fratar mennesker muligheten til å tenke selv. I dialogrommet blir ingen straffet for hva de tenker og føler. Det skaper andre samtaler enn vi er vant til.

To personer leder dialogen. De kaller det å fasilitere. De gir deltakerne en oppgave for å komme i gang: «Fortell om noe som har gjort deg glad den siste uka».

Alle unntatt én fortelling handler om oppløftende samvær med andre. Noen har gledet seg over andres fremgang. Andre oppdaget at noen var mer glade i dem enn de trodde. Noen har fått bedre kontakt med viktige personer i livet sitt. En mann forteller at sola gjorde ham glad.

En av fasilitatorene foreslår at vi snakker videre om relasjoner. Men først skal vi være stille et halvt minutt, og se om noe kommer opp av seg selv.

En dame begynner å snakke om noe helt annet. Om opprinnelse, hvor ting kommer fra. Jeg tenker at det blir temaet resten av kvelden.

Snart begynner noen å snakke om trær. At trærne kommuniserer under bakken, gjennom røttene. Og så beskytter de barna sine. De passer på at de ikke vokser for fort. Langsom vekst gjør at de tåler mer vind, mer snøfall og motstår soppangrep bedre i voksen alder.

Jeg tenker på noe Øystein Dahle sier i boka Visjoner for Norge:

Hvis vi ser på den organismen vi kjenner best, nemlig vår egen kropp, så er vekstperioden 1/4 av tilværelsen. Vi dør ikke etter det, vi går tvert imot inn i en ny fruktbar fase. Organismen har ikke behov for uendelig vekst. Når celler vokser og overmanner vertsorganismen, er det jo ytterst uheldig. Det er kreft.

På mange måter kan vi se kreftsymptomer i det økonomiske systemet. Det er ingen som oppmuntrer samfunnet eller den enkelte til å klare seg med mindre, til tross for at dette er en åpenbar forutsetning for å kunne møte utfordringene vi står overfor.

Plutselig virker det fornuftig å «snakke med trær». Mange av dem har levd lenger enn oss. Et tre på 150 år regnes som en tenåring. Trærne hadde internett lenge før oss. Sopp er deres internett. For eksempel varsler de hverandre om farer ved å sende ut gasser gjennom røtter og soppnettverk.

Mange fatter en ny interesse for trær i løpet av kvelden. De er jo litt som mennesker. Kanskje vi kan ha en relasjon til dem. Da kan de gjøre oss glade.

Etter pausen, gir folk ærlig respons på dialogen. Det er lettere å være ærlig når man snakker til et sentrum. Det er ikke kritikk rettet mot en person. Det er følelser som blir skapt i rommet. De er forskjellige, og ikke bare gode.

Det folk sier, er overraskende lite forutsigbart. Skyldes det spillereglene? Ingen prøver å please noen. Ingen leter etter det letteste vi kan snakke om som vi har til felles. I vanlige samtaler følger vi andre regler, som vi ikke snakker høyt om. Reglene i dialogformen gjør at innholdet blir annerledes.

Vi snakker om å gjøre noe galt. Vi har en «vennskapsdialoggruppe» i et fengsel. De innsatte setter stor pris på at vi stiller dem spørsmål. De liker å vite hva vi ville spurt dem om, og noen fra gruppen skal møte dem.

Føler de som gjør noe galt at de gjør noe riktig? Er det derfor de gjør det? Hvorfor følte de eventuelt at det var riktig?

Dialogen kan belyse destruktiv adferd, uten at noen blir syndebukk. I England førte dialogarbeid i et fengsel til at fengselskulturen ble snudd opp-ned. Mer om det skriver Peter Garrett i boka Dialog.