Folk som sitter i fengsel
Å ha en brevvenn er veldig gammeldags nå, men jeg husker fremdeles den følelsen da jeg skrev et brev, sendte det av gårde og forventningsfullt ventet på svar. Noen ganger ventet jeg i flere uker. Ting tok tid. Tid gir rom. Rom til å utforske og skape forskjellige bilder.
Noen ganger ber vi dialoggrupper stille hverandre spørsmål. Et spørsmål blir stilt av en gruppe og tas med videre inn i en annen. Refleksjoner kommer tilbake til den første gruppen med flere uker i mellom.
En innsatt stilte spørsmålet: Hva tenker dere om folk som sitter i fengsel?
Spørsmålet ble tatt videre til en dialoggruppe som møttes på forlaget med jevne mellomrom. Og her er noe av det vi fikk med til neste fengselsdialog:
Jeg tenker at det kunne ha vært meg. At livet er urettferdig og at noen tilfeldigvis blir født inn i større utfordringer enn andre og derfor har større sjanse til å havne i fengsel.
At vi har de samme ønsker, drømmer og tanker om hva et godt liv er – om vi er i fengsel eller ikke.
Jeg tenker ikke at folk er i fengsel fordi de er onde eller dårlige, men fordi de har kommet til å ta feil valg – og det er oftest fordi de ikke har hatt støtte og hjelp til å få gjort riktige valg.
Innsatte har en ting til felles, “alle” sitter i fengsel. De har fått en dom og er avskåret fra “storsamfunnet” for en stund, og må bo tett med andre som de ikke kjenner. De har kanskje ikke mer til felles enn en hvilken som helst innbygger utenfor porten har med naboen sin.
Ofte så dømmer vi eller skaper våre sannheter fordi vi tror at vi vet. Men så er ikke det hele sannheten. Det finnes alltid noe mer og det er egentlig det vi må være opptatt av. Kanskje jeg også er i et fengsel til tider, selv om det ikke har fysiske murer.
Kvelden før jeg skulle inn i fengsel for første gang var jeg kjempenervøs. Jeg repeterte hva jeg skulle si hundre ganger. Skulle vi snakke om å lytte først, eller kanskje bare begynne med en lytteøvelse… Herregud, hvordan ville folk oppfatte meg? Burde jeg holde meg unna ord om å stjele, drepe, lyve og banke? Sånn gikk tankene. Hvordan skulle jeg gå kledd? Ikke for pent i hvert fall.
Så var det dette med å senke tankens fart og faktisk bli nysgjerrig på hvor denne tanken kommer fra. Skape rom. Skape tid. Bli klar over at vi ofte skaper alt av forventninger og «sannheter» selv.
Første fengselsdialog haltet av gårde. Det var mye uro. Så plutselig helt stille. Ikke et knyst fra hele gruppen – lenge. Så gikk det i fin flyt. Jeg begynte å slappe av, være ok med at det var rart og utfordrende. Da kom det et smil rett mot meg fra en i gruppen. Jeg takket høyere makter for det smilet. Plutselig reiste en seg og gikk. Så kom det inn en ny person. Og så var det plutselig over.
Ute igjen av fengsel. Det hadde gått helt annerledes enn forventet. Som livet oftest gjør. Inni meg var det rolig. Vi hadde alle bidratt. Vi var alle mennesker med drømmer og ønsker. Jeg ante ikke hvordan dette ville utvikle seg videre. Og det var helt fint.