En økologisk bevissthet begynner med sansene dine

Den fargesprakende høsten er snart over, og naturen ikler seg snart en mer beskjeden drakt. Det er kanskje lettere for oss å legge merke til omgivelsene våre om høsten. Alt endrer seg, luften blir sprakende klar, orange og gule blader påkaller lett vår visuelle oppmerksomhet, og alt fremstår som mye tydeligere enn det vanligvis gjør.

Men selv om det spektakulære fargeshowet nå nærmer seg slutten, kan vi fortsette å vende oppmerksomheten vår utover og legge merke til hva som skjer i den ikke-menneskelige verden. Ikke bare vil det berike vårt eget, indre liv, men det vil også styrke forholdet mellom oss og den økologiske verdenen vi er en del av. Vi trenger alle å oppleve oss selv som en del av noe større – både på et personlig plan og med tanke på planeten vi bor på. Sansene våre er den mest umiddelbare måten vi kan oppnå denne kontakten på.

Ser du alt du ser?

I dag deler vi et utdrag fra David Abrams Sansenes magi.

Noen måneder etter ankomsten til Bali forlot jeg landsbyen jeg bodde i. Jeg skulle besøke en av de før-hinduistiske stedene på øya. Jeg kom på sykkel tidlig om ettermiddagen, etter at bussen med turister fra kysten hadde reist tilbake. En trapp tok meg ned til en frodig, smaragdgrønn dal, omgitt av klipper på begge sider og oversvømt av elvens tale og vindens sang gjennom det høye gresset. På en smal bro over elven møtte jeg en eldre kvinne. Hun bar en stor kurv på hodet og leide et lite, sjenert barn. Kvinnen smilte til meg med beteltyggerens røde, tannløse smil. På den andre siden av elven ble jeg stående foran et stort, mosegrodd kompleks av passasjer, rom og gårdsplasser, hugd ut for hånd i det svarte vulkanske fjellet.

I en sving lenger nede i dalen så jeg en ny rekke med huler hugd inn i klippene. Disse virket mer isolerte og avsides – jeg kunne ikke se noen gangsti dit. Jeg gikk avsted gjennom det storvokste gresset for å utforske dem. Det var mye vanskeligere enn jeg hadde regnet med. Men etter å ha gått meg vill i de høye vekstene og vadet over elven tre ganger, sto jeg til slutt nedenfor hulene. En kort klatretur opp i fjellsiden førte meg mot inngangen til en av dem, og jeg kravlet inn på hender og knær. Åpningen var vid og lav, kanskje bare godt over meteren høy. Rommet strakte seg ikke mer enn halvannen til to meter inn i klippene. Gulv og vegger var dekket av mose, hulen var dekorert med grønne mønstre som myket opp det harde fjellet. Til tross for beskjeden størrelse, eller kanskje på grunn av den, bar stedet preg av stor vennlighet. Jeg klatret opp til to andre huler, begge omtrent like store, men jeg følte meg mer tiltrukket av den første. Jeg ville sitte med bena i kors på den myke mosen og se utover den smaragdgrønne dalen. Det var stille der inne, et intimt tilfluktssted hugd inn i steinen. Jeg begynte å utforske den rike resonansen i rommet. Først bare ved å nynne, så ved å stemme i en enkel, messende sang som en balian hadde lært meg noen dager før. Jeg ble henrykt av overtonene som hulen føyde til stemmen min, og satt der og sang en lang stund. Jeg merket ikke endringen i vinden utenfor, eller skyggene av skyer som formørket dalen. Ikke før regnet brøt løs – plutselig og med enorm kraft. Den første monsunstormen!

Hittil hadde jeg bare opplevd duskregn på øya. Jeg ble skremt av det strie regnskyllet som sendte steiner nedover klippene. I det grønne landskapet nedenfor dannet det seg først pytter, så dammer. Elven svulmet opp. Det var ikke spørsmål om å gå hjem – jeg ville ikke klare å gå gjennom flommen tilbake til inngangen av dalen. Takknemlig for tilfluktsstedet la jeg bena i kors igjen mens jeg ventet på at uværet skulle ta slutt. Bekker raste nedover klippene, og samlet seg snart til elver. To små fosser bruste tvers overfor inngangen til hulen. Snart tittet jeg inn i et massivt forheng av vann. Noen steder var det så tynt at dalen glimtet gjennom, andre steder tykt og rasende. Sansene ble nesten overveldet av lydbrølet og fossens ville skjønnhet. Kroppen skalv innvendig med en rar følelse av å være forseglet inne i dette gjemmestedet.

Og så, midt oppi disse tumultene oppdaget jeg en delikat liten virksomhet. Like foran meg, bare en tomme eller to fra min side av regnet, klatret en edderkopp på en tynn tråd som var strukket tvers over huleåpningen. Mens jeg så på festet den en annen tråd til toppen av åpningen. Så skled den tilbake langs den første tråden og føyde de to trådene sammen omtrent midt mellom taket og gulvet. Så mistet jeg edderkoppen av syne. En stund syntes den å ha forsvunnet, med tråden og alt, før jeg fikk øye på den igjen. Nå strålte to tråder fra midten og ned til gulvet, og snart en tredje. Plutselig begynte edderkoppen å svinge seg mellom disse, som på et sirkulært sprinkelverk. Samtidig trakk den etter seg en tråd som ble stadig lengre, og som den klebet til hver utstrålende ring mens den flyttet seg fra den ene til den andre i en spiral utover. Den virket uforstyrret av vannet som bruste ned. Men av og til brøt den spiraldansen og klatret til tak eller gulv for å dra i radialene og forsikre seg om at trådene var stramme, før den kravlet tilbake dit den kom fra. Hver gang jeg mistet fokus ventet jeg til jeg igjen fikk øye på det spinnende krypet, så jeg kunne la den dansende formen sakte trekke vevens konturer tilbake i siktet og knytte fokuset mitt sammen med hver ny silkeknute, alt mens blikket vevet seg inn i et stadig dypere mønster.

Brått ble blikket hengende fast ved en merkelig uoverensstemmelse: En ny tråd skrånet over veven. Den løp verken i stråle eller spiral fra det sentrale punktet; den forstyrret symmetrien. Jeg fulgte den med blikket og undret meg over hvilken plass den hadde i mønsteret. Da gikk det opp for meg at den gikk i et annet plan enn resten av veven. Så snart denne nye linjen ble tydelig, kom veven ut av fokus. Snart så jeg at den ledet frem mot sitt eget sentrum, omtrent tredve centimeter til høyre for det første. Dette var et annet nettverk av krefter. Her var det andre tråder som strakte seg til gulv og tak, og jeg så at det var en annen edderkopp som spant denne veven. Akkurat som den første testet den vevens stramhet ved å danse rundt den. Den plasserte silkekryssvevene rundt knutepunktet og beveget seg utover. Edderkoppene spant uavhengig av hverandre, men i mine øyne vevde de ett eneste, kryssende mønster. Snart avslørte det skjerpede blikket mitt en tredje edderkopp som gikk i spiral ved huleåpningen. Plutselig skjønte jeg at det var mange overlappende nettverk som ble skapt. Som ulike rytmer strålte de ut fra utallige sentre mellom fjellveggene over og under. Noen høyere, noen lavere, noen nærmere øynene mine og noen lenger unna.

Jeg satt lamslått, bergtatt foran denne stadig mer komplekse utvidelsen av levende mønstre på mønstre. Blikket suget seg inn som åndedrett i klyngen av møtende linjer, før det pustet ut i det åpne luftrommet og trakk seg ned i et annet møte mellom linjer. Vannbrølet utenfor hadde stilnet. På ett tidspunkt prøvde jeg å lytte, men hørte ingenting. Sansene var fjetret, fanget.
Jeg hadde et klart inntrykk av at jeg så universet bli født, galakse etter galakse…

Natten fylte hulen med mørke. Regnet hadde ikke stoppet. Men merkelig nok var jeg verken sulten eller kald. Jeg følte meg bare uvanlig fredfull, på kjent grunn. Jeg sovnet mens jeg strakte meg ut på det fuktige, mosegrodde gulvet nær ryggen av hulen.

Da jeg våknet tittet solen inn i dalen, og det høye gresset nedenunder bølget i skinnende blått og grønt. Jeg så ingen spor av edderkoppnettene eller veverne selv. Kanskje de var usynlige for øynene mine uten kaskadene av vann. Jeg følte forsiktig med hendene rundt huleåpningen, men nettverkene var borte. Jeg klatret ned til elven og vasket meg. Så gikk jeg tvers over dalen og videre utover til jeg fant sykkelen som sto og tørket i solen. Snart var jeg tilbake i min egen dal.

Siden den gang har jeg aldri møtt en edderkopp uten å føle undring og ærefrykt. Riktignok er ikke insekter og edderkopper de eneste maktene i det indonesiske universet, de er ikke en gang sentrale. Men disse krypene var min innføring i åndene, i landjordens magi. Det var disse som først lærte meg om den intelligensen som ligger på lur i den ikke-menneskelige naturen, om fremmede formers sanseapparat og deres evne til å kommunisere og skape, om evnen til å skape en gjenklang som midlertidig feier gamle synsmåter tilside. Slik åpnes en verden som er tvers igjennom levende, våken og bevisst. Fra slike små vesener lærte sansene mine om utallige verdener inni verdener som spinner i dybdene av denne verden vi bor i. Og fra dem lærte jeg at kroppen kan øves opp til å tre sensorisk inn i disse dimensjonene. Så intenst hadde edderkoppenes mikroskopiske og presise håndverk finslipt og skjerpet min bevissthet, at selve universets flettverk, som jeg var del av, syntes å være spunnet av denne gåtefulle kunsten. Jeg har allerede fortalt om maurene, og om hvordan ildfluenes lysdans på nattehimmelen lærte meg om tyngdekraftens upålitelighet. Det var også insekter som smittet meg med den lange, sykliske transen vi kaller malaria. I dette tilfellet var det mygg, og i tre uker levde jeg i en feberhet tilstand av skjelving, svetting og visjoner.

Jeg hadde sjelden vært særlig oppmerksom på naturen. Men møtet med urkulturers magikere og klarsynte endret sansene mine. Jeg ble stadig mer mottagelig for inntrykk og anrop fra ikkemenneskelige ting. Mens jeg strevde med å tyde magikernes gester og forstå deres stadige referanser til makter jeg verken hadde sett eller hørt, begynte jeg å se og høre på en måte jeg aldri hadde gjort før. Når en magiker snakket om en makt eller et ’nærvær’ i et hjørne av huset, lærte jeg å legge merke til strålen av sollys som sivet inn gjennom en sprekk i taket og kastet lys over en søyle med fykende støv. Jeg skjønte at lyssøylen virkelig var en kraft, noe som påvirket luftstrømmene med sin varme og som sannelig også påvirket hele stemningen i rommet. Selv om jeg ikke bevisst hadde lagt merke til dette, hadde det allerede formet opplevelsen. Ørene begynte å ta til seg fuglesangen på en ny måte – ikke bare som melodisk bakteppe for menneskers tale, men som meningsfull tale i seg selv – en tale som besvarte og kommenterte hendelser i landskapet rundt. Jeg begynte å studere subtile forskjeller; hvordan en bris kan få ett eneste løvblad på et helt tre til å skjelve, mens resten av løvverket er stille og ubevegelig (er ikke løvet da magisk berørt?). Eller hvordan solens intense varme uttrykker seg i sirissenes presise rytme. Jeg lærte å senke farten når jeg gikk etter grusveiene, for å føle forskjellen mellom et nærliggende fjell og et annet lenger borte, eller for å kjenne på nærværet av en spesiell eng på en tid av dagen når stedet har en spesiell kraft og byr frem unike gaver (etter hva den lokale dukun hadde fortalt meg). En kraft ble formidlet til sansene gjennom hvordan trærnes skygger falt i denne timen, og gjennom lukter som akkurat da dvelte ved gresstoppene uten å blåse vekk, og andre elementer jeg bare kunne skille ut etter flere dager med stansing og lytting.

Gradvis begynte andre dyr å ta meg inn i sin verden, som om en kvalitet ved kroppsholdningen eller rytmen av pusten min hadde avvæpnet dem. Jeg kunne stå ansikt til ansikt med aper og store firfisler og de vek ikke unna når jeg snakket. Isteden lente de seg fremover, tilsynelatende nysgjerrige. I Javas landlige strøk la jeg ofte merke til aper som fulgte meg gjennom trærnes grener, og ravner som kvekkende kom meg i møte på veien. Da jeg var på Pangandaran, et naturreservat på en halvøy som stikker ut fra sørkysten av Java («et sted av mange ånder» ble jeg fortalt av fiskere), steg jeg ut av en treklynge og møtte blikket til en av de sjeldne og vakre bisonoksene som bare finnes på denne øya. Øynene våre hektet seg i hverandre. Oksen snøftet og jeg snøftet tilbake, oksen dreide på skuldrene og jeg dreide overkroppen, jeg kastet med hodet, og den kastet med hodet til svar. Jeg var fanget i en ikke-verbal samtale med denne andre, i en duett av gester som min bevisste viten hadde lite å gjøre med. Det var som om kroppen plutselig var motivert av en visdom eldre enn sinnets tanke, som om den ble holdt og beveget av en dypere logikk, den samme logikken som kom til uttrykk i denne andres kropp, i trærne og i den steinete bakken vi sto på.

Hva sanser du når du åpner deg for inntrykkene? Hvordan påvirker det måten du opplever verden på? Del gjerne dine egne inntrykk med oss i kommentarfeltet!

Om du vil lese flere betraktninger rundt det å sanse virkeligheten og det økologiske samspillet rundt oss, så vil du finne mye god inspirasjon i boken Sansenes magi av David Abrams.