Slik lar du barnet «føle seg følt»
Når et barn er lei seg, vil det ofte ikke fungere med logikk før vi har svart på de følelsesmessige behovene i høyre hjernehalvdel, skriver Daniel J. Siegel og Tina Payne Bryson.
En kveld dukket Tinas syv år gamle sønn opp igjen i stuen like etter at han hadde lagt seg, og forklarte at han ikke fikk sove. Han var tydelig opprørt og forklarte: «Jeg er sint fordi du aldri legger igjen en beskjed til meg midt på natten!» Tina forundret seg over dette uvanlige utbruddet og svarte: «Jeg visste ikke at du ville at jeg skulle gjøre det.» Da han svarte, kom det som en haglskur av oppdemmede klager: «Du gjør aldri noe hyggelig for meg, og jeg er sint fordi jeg ikke har bursdag før om ti måneder, og så hater jeg lekser!»
Logisk? Nei. Gjenkjennelig? Ja. Alle foreldre opplever at barna sier ting og blir oppbrakte over ting som tilsynelatende ikke gir mening. En hendelse som dette kan virke frustrerende, særlig hvis du mener at barnet er stort nok til å opptre rasjonelt og føre en logisk samtale. Men plutselig blir han sint på grunn av noe aldeles meningsløst, og det hjelper ikke med rasjonelle argumenter fra din side.
Basert på kunnskapen vi har om de to delene av hjernen, vet vi at Tinas sønn opplevde store bølger av følelser i høyre hjernehalvdel uten at de ble balansert av logikken i den venstre hjernehalvdelen. Noe av det minst effektive Tina kunne gjøre i en slik situasjon, var å forsvare seg («Jeg gjør da mange hyggelige ting for deg!») eller å begynne å krangle med sønnen over logikken i klagene («Jeg kan ikke gjøre noe for å få bursdagen din til å komme fortere, og leksene må du gjøre.»)
Denne typen logisk respons rettet mot venstre hjernehalvdel, ville støte mot en uimottagelig murvegg i den høyre hjernehalvdel og skape en avstand mellom dem. Den logiske hjernehalvdelen var tross alt helt utenfor rekkevidde i dette tilfellet. Så hvis Tina hadde svart med sin venstre hjernehalvdel, ville sønnen ha følt at hun ikke forsto ham eller brydde seg om hvordan han følte seg. Han befant seg i den høyre hjernehalvdelens ikke-rasjonelle og følelsesmessige flodbølge, og med et svar fra venstre halvdel ville begge ha tapt.
Tina tok seg i det, selv om hun nærmest automatisk (og fristende nok) var på nippet til å spørre: «Hva er det du snakker om?», eller be ham øyeblikkelig om å legge seg igjen. I stedet brukte hun «opprett kontakt og rettled»-teknikken. Hun trakk ham inntil seg, strøk ham over ryggen og sa med mild stemme: «Noen ganger er livet litt vanskelig, ikke sant? Jeg ville aldri glemme deg. Jeg tenker på deg hele tiden, og jeg vil at du alltidskal vite hvor glad jeg er i deg.»
Hun holdt rundt ham en stund mens han forklarte at han noen ganger følte at hun ga den yngre broren mer oppmerksomhet, og at leksene tok altfor mye av fritiden. Mens han snakket, kunne hun merke at han slappet av og ble mindre anspent. Han følte at hun lyttet til ham og brydde seg om ham. Så snakket hun kort om de konkrete tingene han hadde nevnt, siden han nå var mer mottagelig for problemløsning og planlegging, og de ble enige om å snakke videre neste morgen.
I situasjoner som denne lurer foreldre ofte på om barnet har et virkelig behov, eller om det bare forsøker å utsette å legge seg. Integreringsstrategien innebærer ikke at du skal la deg manipulere eller gi etter for dårlig oppførsel. Når du forstår hvordan barnets hjerne fungerer, kan dere tvert imot begynne å samarbeide mye raskere og som regel med mye mindre dramatikk.
Siden Tina forsto hva som foregikk i sønnens hjerne i denne situasjonen, skjønte hun at det mest effektive ville være å få kontakt med hans høyre hjernehalvdel. Hun lyttet til ham og trøstet ham ved å bruke sin egen høyre hjernehalvdel, og etter mindre enn fem minutter var han tilbake i sengen. Hadde hun derimot irettesatt ham og blitt streng fordi han ikke var i seng, hadde hun brukt venstre hjernehalvdels logikk og insistert på å følge lovens bokstav. Det ville ha gjort dem begge mer oppbrakte, og da ville det ha tatt mye mer enn fem minutter før han hadde roet seg nok til å få sove.
Det viktige er at Tinas reagerte på den mest omsorgsfulle og støttende måten. Sønnens klager virket kanskje tåpelige og ulogiske sett med hennes øyne, men han hadde en reell følelse av at noe var urettferdig, og at han var blitt dårlig behandlet Ved å opprette kontakt mellom hans høyre hjernehalvdel og sin egen, kunne hun kommunisere at hun var innstilt på å forstå hva han følte. Selv om han prøvde å få være lenger oppe, var en slik høyre hjerne-strategi mest effektiv, siden den både imøtekom hans behov for å bli sett, og fikk ham til raskere å legge seg igjen. I stedet for å kjempe mot den følelsesmessige flodbølgen kunne Tina surfe på bølgen ved å forholde seg til hans høyre hjernehalvdel.
Det er en viktig lærdom å trekke av denne historien: Når et barn er lei seg, vil det ofte ikke fungere med logikk før vi har svart på de følelsesmessige behovene i høyre hjernehalvdel. Vi kaller denne følelsesmessige kontakten «å være på bølgelengde». Det er slik vi får virkelig god kontakt med andre personer og lar dem «føle seg følt». Når forelder og barn er slik innstilt overfor hverandre, opplever de å være på samme lag.
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
