Naturen roper etter utforskning
Åse Dragland erfarte en helt annen barndom enn den de fleste har i dag. Nå brenner hun for å få barna ut i naturen, der den frie leken gir helt andre utfordringer enn den organiserte.
Godt voksne nordmenn har en felles erfaring: Vi har nærmest vokst opp utendørs. Det var der vennene var. Der var løkka, skogen, fjæra, alle mulighetene og all moroa. Vi tilbrakte all tid på dagen – utenom måltidene – ute. Ingen voksne fulgte oss.
Vi ble sluppet ut og klarte oss selv. Jeg har ofte undret over at det gikk bra når vi lekte nær sjøen ute på moloer og kaier, eller oppe i skogen på berg og bratte knauser. Jeg kan aldri huske at det gikk galt til tross for at det verken fantes manende pekefingre eller advarsler fra voksne.
De siste 30–40-årene har det skjedd en endring. Barn har blitt institusjonaliserte og organiserte. De er i barnehage, SFO eller på skole. På ettermiddagene er timeplanene krysset av for fotball, ballett, turn og pianospilling. Og dataverdenen har i stor grad overtatt for naturrommet.
Voksne viser et litt annerledes bilde. Den Norske Turistforening har vokst jevnt og trutt for hvert år. Det har også blitt flere nybegynnere som vil lære å bruke kart og kompass. Men også flesteparten av de voksne er interessert i organiserte og tilrettelagte tilbud. Reiselivsbransjen forklarer det med at folk er fjernere fra naturen i dag enn før, og de setter pris på tryggheten ved å kunne velge organiserte turer med turledere.
Det ser likevel ut som den største endringen har skjedd hos barn og unge. Den frie leken er redusert til et minimum. 30 prosent av barna er sjelden ute på egen hånd om sommeren. Det er få eller ingen barn som stikker ut alene på formiddagen for å finne noen å være sammen med, går ned til elva med kameraten for å fiske eller tar kjelken med seg ut for å ake.
Norske barn har også generelt mindre kontakt med naturen enn før. Selv om hele 97 prosent har tilgang til store eller små skogsområder som ligger i gang- eller sykkelavstand fra hjemmet, oppsøker få barn disse stedene. Dette er rart siden små barn gjerne har en forkjærlighet for naturlige omgivelser og liker å leke i naturlige elementer.
Små ting i naturen som sølepytter, blomster, pinner og steiner er interessante, og leken i en vannpytt kan gjerne foregå så lenge at vannet blir til gjørme. Noe kan selvfølgelig forklares med at samfunnet føles mer utrygt, og at foreldre er redde for barna sine. Det finnes også forskjeller innenfor det store bildet. Barnas naturkontakt avhenger av interesser, erfaringer og av sosiale skillelinjer. Foreldrenes rolle er særlig viktig.
Barn snakker også om naturen når de skal beskrive favorittplassene sine. Forskning har vist at når ti–tolv-års barn i byer ble spurt om å lage et kart eller en tegning av sine favorittsteder, valgte 96 prosent av dem å tegne steder utendørs.
En studie publisert i 2016 (Wold, Skår & Gundersen, 2016) viser at det er de yngste barna som er mest ute i naturområder. Seks- og niåringer leker mer i skog og grøntområder enn ti- og tolvåringer. Det er også den yngste aldersgruppa som oftest deltar på turer til fots i skog og mark. Margrethe Skår sier:
For bare 20–30 år siden var det mer logisk at tiåringer var mer ute enn seksåringer siden de mestrer mer og kan synes det er «godt å komme seg litt bort fra huset. Nå ser vi at barns kontakt med naturen avtar med alderen; det er mye som er mer spennende enn å bygge hytte i skogen.
Kanskje barna oftere bør få bestemme leken selv? De er under stadig oppsyn og tilrettelegging av voksne. Om foreldre fant et fint sted der barna kunne være en stund, ville de nok klare å organisere sin egen lek uten innblanding. Og når barna leker godt, hadde det sikkert vært en fordel om voksne ikke avbrøt og heller lot barna være i ro på samme sted en tid.
Hvorfor er det så viktig å leke ute? Hva er feil med å drive med organisert aktivitet og holde på med spill på en dataskjerm? Jo, sier ekspertene, det genuine med naturen som lekeplass er at den ikke er formålsbestemt og forutsigbar. Elementene i naturen stimulerer barna til fantasilek, og gir dem nyttig sosial kunnskap, naturkunnskap og kunnskap om seg selv.
Alle som jobber med unger, ser også umiddelbart at barn og natur hører sammen, og at unger erobrer naturen med den største selvfølgelighet. Naturen roper etter utforsking på en helt annen måte enn den definerte lekeplassen, som er ferdig utforsket etter et par timer.
Et tre i skogen står for eksempel bare der og tilbyr barna mestring og selvutvikling nøyaktig der de måtte være utviklingsmessig. Og nærkontakt med meitemark og maur i tidlig alder lærer ungene å forstå verdien av alt levende.
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
