Hvorfor lærer vi ikke om døden på skolen?
Jeg har en bekjennelse å komme med. Da pappa døde, var jeg ikke til stede, skriver Bjørnar Berg.
Søsteren min ringte meg midt på natta og fortalte at legen hadde kontaktet henne. Han trodde at pappa hadde kun få timer igjen å leve. Hadde søsteren min presset meg på at jeg burde ta første morgentog fra Oslo til Tønsberg, ville jeg kanskje ha gjort det. Men hun presset meg ikke, og jeg var sliten etter å ha vært hos pappa i helga – litt over døgnet tidligere. Og ikke minst var jeg redd for hvordan dødsøyeblikket hans kom til å bli. Jeg visste at Torgunn ville være hos ham i hans siste timer, så jeg skygget unna.
Under dødskampen, hadde pappa flere ganger bedt om mer morfin. Søsteren min tror at han døde av en kombinasjon av allmenn svekkelse og smertestillende medikamenter. I sine siste minutter, ropte pappa i fortvilelse på den døde moren og broren sin: «Er du der mor?; «Er du der Jon?»
Pappa fikk dessverre ingen lett og fredfull død. Han døde utpå formiddagen den tirsdagen. Selv om jeg burde ha vært der, har jeg ikke tenkt mye på det i ettertid. Jeg føler at jeg var bra til stede i månedene før han døde, og det var tross alt det viktigste for ham og meg. Men jeg burde ha holdt ham i hånda i de siste minuttene hans.
Om jeg hadde visst det jeg gjør i dag – om jeg kunne jeg ta med meg erfaringene mine tilbake til den gangen – ville jeg antakelig ha sittet på det morgentoget til Tønsberg. Men det blir bare spekulasjoner. Da søsteren min ringte, kjente jeg meg for redd og sliten til å stille opp. Jeg var nær grensen for hva jeg orket av kreftsykdom og sakte død.
Og det får meg til å lure på i hvilken grad vi kan forberede oss på døden til dem vi er glad i; disse menneskene som har en viktig plass i livene våre. Og hvor mye kan vi egentlig forberede oss på vår egen død?
Selv om jeg forsto at jeg kunne å få en oppringning om pappas nærstående død, hadde jeg ikke mentalt forberedt meg på en sånn telefonsamtale. Jeg hadde mobilen på om natta, noe jeg ikke pleier å ha ellers – men samtidig orket jeg ikke å forestille meg hvordan det ville være å få en sånn oppringning, eller hva jeg kom til å gjøre etterpå. Jeg ville ikke tenke på det. Jeg håpet vel at pappa til slutt skulle dø fredfullt mens han sov.
Hvis jeg hadde mentalt forberedt meg på en oppringning, ville sjansen ha økt for at jeg hadde vært der i hans siste timer. Men redselen og opplevelsene med kreftdøden bygde psykiske forsvarsverker i meg. Og jeg tror ikke jeg er alene i så måte; og kulturen vår er også en del av forklaringen, siden samfunnet fremmer en usynliggjøring av den fysiske døden. Da er det ikke så rart at noen av oss skygger unna i avgjørende øyeblikk, eller at enkelte pårørende nesten helt holder seg borte fra de smertefulle møtene under dødsprosessen.
Når kulturen vår i stor utstrekning skjuler og fortrenger døden, lærer vi borgere å gjøre det samme. For eksempel kan jeg ikke huske å ha lært én eneste ting om døden på barne- og ungdomsskolen eller på videregående skole. Ja, vi lærte om kriger, døde konger, og at planter og dyr blir gjødsel for nytt liv – men vi pratet ingenting om at vi og våre nærmeste en dag skal dø, og hva dette betyr for de livene vi lever underveis.
Presten og forfatteren Per Anders Nordengen er blant dem som har reagert på skoleverkets taushet om døden:
«Selv om de fleste elever i løpet av skoleårene opplever død, så er merkelig nok ikke døden nevnt hverken i skolens formålsparagraf eller i læreplanene,» sier Nordengen.
«Det snakkes om det skapende menneske, det arbeidende menneske, det miljøbevisste menneske og det fysiske menneske, men intet om det døende menneske. Døden er fraværende i skolens viktigste grunnlagsdokumenter selv om vi vet at barn og ungdom grubler både over egen og andres død.»
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
