Dansen som snur opp-ned på den sosiale orden

Hierarkiske samfunn har hatt et anstrengt forhold til dans og musikk. Rupert Sheldrake ser nærmere på kraften i det musikalske, fra boken «Vitenskap og åndelig praksis».

Charles Darwin foreslo at sangens og språkets utvikling var nær forbundet med hverandre. Han trodde at sangen kom først, og at talen oppsto fra musikken. I stedet for at musikken oppsto før språket, har imidlertid musikkviteren Steven Brown foreslått at de begge oppsto av et felles kommunikasjonssystem, et «musikkspråk». Da de skilte lag ble språket det viktigste for eksakt kommunikasjon, og musikk spilte hovedsakelig en sosial rolle som bidro til å knytte individene og gruppen tettere sammen.

I mange stammesamfunn og jeger- og sankersamfunn synger og danser praktisk talt alle sammen. Men etter hvert som jordbrukssamfunn utviklet seg, med fremveksten av byer og sosiale hierarkier, oppsto det en konflikt mellom ekstatisk dans og bevaringen av den sosiale orden. I ekstatisk tilstand har folk redusert oppmerksomhet på omgivelsene og på normale sosiale begrensninger. De er mer åpne for endrede bevissthetstilstander, som kan inkludere en opplevelse av åndelig forbindelse og stor lykke.

I hierarkiske samfunn kommer de øverste sosiale lagenes ønske om å bevare sin verdighet og autoritet i konflikt med deres deltakelse i dans sammen med dem som befinner seg under dem på den sosiale rangstigen. I noen samfunn har høytidsfeiringer lettet på denne spenningen gjennom å tillate en reversering av den sosiale orden, som under saturnaliene i det gamle Roma den 17. desember, da tjenere ble herrer, og herrer ble tjenere.

Jeg opplevde ombyttingen av roller selv da jeg bodde i India. Mens jeg arbeidet ved International Crops Research Institute for the Semi-Arid Tropics, nær Hyderabad, bodde jeg i fløyen på et falleferdig palass. Palasset tilhørte en ung raja fra en familie som var en del av den tradisjonelle adelen i Hyderabad. Rajaen og hans kone, ranien, var fromme hinduer og førte vanligvis et rolig liv. Kvelden før holi-høytiden, like før vårjevndøgn, inviterte de meg til å være sammen med dem ved bålet på palassets gårdsplass.

Det var mitt første år i India. Jeg visste ikke hva jeg kunne vente meg, og ble forbløffet over det som hendte. Jeg befant meg i en forsamling som blant annet besto av alle tjenerne og familiene deres. Dansen rundt bålet var vill. Den unge malien, eller gartneren, en livlig ung mann, var nå herren og slengte fornærmelser mot rajaen og snakket til ham med de mest respektløse og uærbødige tiltaleformer, til rungende lattersalver.

Neste morgen ga ranien meg et glass med «spesiell holi-drikk», som viste seg å være bhang, et kraftfullt cannabis-brygg. Mens alle var høye og svært feststemte, løp vi rundt og sprutet farget vann på hverandre. Igjen spilte klasse eller kaste ingen rolle. Alle hadde det moro. Neste dag begynte det normale livet igjen, men det føltes veldig annerledes.

Tidlige kristne samlinger involverte ofte festing, drikking og sannsynligvis også dansing, og spenningen mellom frydefull feiring og mistro til uregjerlig oppførsel finnes i hele kristendommens historie. I middelalderen ble feiringer og karneval omfattet med bred toleranse fra Den katolske kirken. Men under den protestantiske reformasjonen ble disse feiringene fordømt av noen av reformatorene, særlig av kalvinistene.
På 1600-tallet forsøkte puritanerne i England å undertrykke dans fullstendig, og de hugget ned maistengene som var midtpunktet for dansingen i byer og landsbyer. Men ikke alt gikk den gale veien. Før reformasjonen spilte menigheten en liten rolle i gudstjenestene, men etterpå, særlig i det lutherske Tyskland, ble de oppmuntret til å synge. Og Luther selv likte dans.

På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble europeiske oppdagelsesreisende og misjonærer ofte forferdet over den ekstatiske dansingen til innfødte folkegrupper, særlig når de gikk i transe og noen ganger frådet om munnen, ikke kunne kjenne smerte, så syner og mente de var besatt av ånder eller guddommer.

I Karibia og Nord- og Sør-Amerika tidlig på 1800-tallet var musikken til slaver av afrikansk opprinnelse ikke bare følelsesmessig skremmende for enkelte hvite plantasjeeiere, den var også en politisk trussel. Det brøt ofte ut opprør under festligheter og feiringer, også i julen, da dansingen ga de undertrykte menneskene en økt følelse av solidaritet, fellesskap og samhandling. Denne historiske bakgrunnen er en del av årsaken til at rock and roll-revolusjonen, som begynte sent i 1950-årene, hadde en så dyptgående virkning på det hvite samfunnet. Det fortrengte vendte tilbake.

Les mer om boken «Vitenskap og åndelig praksis», som teksten er et utdrag fra.