Hvor mye koster stresset deg?

Det vil neppe komme som noen overraskelse at vi, individuelt og kollektivt, lever under en god del stress. Så sent som i oktober i fjor skrev VG at stadig flere unge legges inn med stressykdommer, og for oss voksne hjelper det jo ikke at vi må forholde oss til oljekrise, økonomiske bekymringer, et ustabilt arbeidsmarked og andre dårlige nyheter fra verden. Stress er noe vi lever med. Det som i stor grad avgjør hvordan vi responderer på det, er hvilke redskaper vi har fått med oss til å takle det som skjer.

Stressrelaterte lidelser er et begrep de fleste har møtt, enten i sitt eget liv eller gjennom møter med andre. Temaet dras stadig opp i media og i samtaler, men forståelsen av det kretser gjerne rundt psykososiale miljøer og deres umiddelbare effekt på individets helse. Veldig sjelden ser man på enkeltmenneskets bakgrunnshistorie, emosjonelle profil og selve redskapene man har til å håndtere det som skjer. Enda sjeldnere settes gamle mønstre og opplevelser i sammenheng med nåtidens helse. 

Den ungarsk/kanadiske legen Gabor Maté har lenge observert pasienter med kroniske lidelser, nettopp med tanke på at sinn og kropp, fortid og nåtid, henger sammen i en helhet. Det han blant annet fant ut, er at ulike sykdommer har ulike personlighetsprofiler – eller for å si det enklere: hvem du er kan kobles sammen med hvilken sykdom du har. Det uforløste stresset du har i deg, og din personlige måte å håndtere det på, kan i følge Maté si mye om hvilke sykdommer du kan komme til å pådra deg. Stresset du opplever kan i følge ham koste deg mer enn du tror, og være den siste lille dråpen som tipper deg over i dårlig fysisk helse dersom andre faktorer også peker i den retningen. Løsningen er å gjenerobre sin egen emosjonelle kompetanse, og sørge for at neste generasjon får utvikle sin på en god måte. 

I dag skal du få et lite utdrag fra Gabor Matés bok Når kroppen sier nei:

Leslie er femtifem år og sosialarbeider. Han har ulcerøs kolitt, og også han tilskriver sykdommen stress i forholdet. «Det begynte i mitt første ekteskap. Det var mye stress, og det var da det var verst. Det har ikke vært skikkelig ille på lenge. Nå har jeg blødninger av og til, men det er veldig begrenset. Forholdet til min første kone gikk opp og ned hele tiden. Jeg tror at hun egentlig ikke ville ha et forhold. Det var ikke et virkelig partnerskap. Jeg måtte tenke for henne. Det var helt sykt. Jeg måtte finne på ting vi skulle gjøre sammen. Hun sa aldri hva hun hadde lyst til å gjøre. Jeg måtte for eksempel finne en film som begge kom til å like, en som begge kunne se sammen og ha glede av.»
«Ble du ikke fortvilet over å skulle ha den rollen?»
«Absolutt.»
«Hva gjorde du med det sinnet?»
«Svelget det – helt klart. Jeg kunne ikke ta det opp, da ville hun si at ekteskapet var dårlig. For henne var konflikt ensbetydende med at forholdet var dårlig. Jeg måtte være veldig, veldig forsiktig. Når Eva, hun jeg er gift med nå, og jeg kranglet i starten av forholdet vårt, måtte jeg smile. Jeg fortalte henne at jeg satte sånn pris på at vi faktisk kunne krangle og være uenige, uten at hun dro sin vei. Jeg var helt klart redd for at folk skulle dra sin vei, redd for å bli forlatt.»
Det gikk flere måneder fra Leslie fikk de første symptomene til han oppsøkte lege. «Jeg var ikke klar for å akseptere min egen sårbarhet og behovet for hjelp. Det hadde mye å gjøre med at jeg er perfeksjonist, at jeg vil at alt skal være helt i orden, at det ikke skal være noe galt med meg.»
Da Leslie var ni år, døde faren av hjerteinfarkt, og to år senere var han vitne til at broren døde plutselig av en aneurisme i hjernen. «Etter det fikk jeg et tvangsritual jeg måtte gjøre hver kveld, en regle for at folk ikke skulle dø. ‘Ikke dø, ikke dø …’ Sånn kunne jeg styre at folk i livet mitt ikke døde. En dag, i samtale med psykiateren min, fortalte jeg at jeg hadde sluttet med det ritualet, og at jeg ikke visste hvor det var blitt av. Men så fikk jeg en aha opplevelse, og visste plutselig veldig godt hvor det hadde blitt av. Jeg hadde blitt sosialarbeider, og nå prøver jeg å redde hele verden! Jeg ble veldig stressa av å skulle redde verden og ikke få det til. Jeg var sykmeldt på grunn av stress for tre år siden. Til slutt måtte jeg erkjenne at jeg ikke kan redde verden. Jeg har til og med et mantra som psykiateren og jeg fant på: ‘Jeg skal være en guide, ikke en gud’. Og det virker.»
«Så du trodde at hele det ugudelige kaoset av en verden der ute var din skyld?»
«På et tidspunkt trodde jeg at enten det var min skyld eller ikke, var det jeg som måtte fikse det.»
«Hvordan ga det seg utslag i jobben din?»
«Tja, hvis foreldrene mine, jeg mener klientene mine, ikke hadde det bra, følte jeg at jeg ikke hadde nok kunnskap, at jeg måtte lære meg mer og bli flinkere. Jeg måtte finne den riktige løsningen, jobbe hardere, lese mer, dra på kurs.»
Det var ikke nødvendig å lete lenge etter hva som lå til grunn for Leslies freudianske forbytting av klienter og foreldre. Han ble ikke bare morens viktigste støtte og trøst etter at faren og storebroren døde, det viste seg at han hadde hatt den rollen helt fra fødselen av.
«Moren min ville at jeg skulle være glad. Hun var bestandig opptatt av at jeg skulle være glad. Og det prøvde jeg alltid å være. Jeg prøvde å være glad som barn. Jeg visste ikke hva depresjon var, jeg visste ikke engang hva triste følelser var. Moren min pleide å si at jeg var et så godmodig barn, noe broren min ikke var. Jeg var så godmodig som baby at hun av og til vekket meg midt på natten for å leke med meg. Det gjorde hun en stund og så la hun meg igjen, og da sovnet jeg.»
«Hvorfor i all verden gjorde hun det?»
«Hun var vel ensom og trengte oppmerksomhet.»
«Så du var på jobb … helt fra spedbarnsalderen.»
«Moren min hadde det forferdelig i ekteskapet med faren min. De kranglet – det var før han døde. Det var jobben min å sørge for at hun hadde det bra.»