Dyrenes Gang
Spesialutgave: Alt om mennesket
Tre husdyr om mennesket
av Egil Hamnes
Hvordan er det egentlig å leve med menneskene?
Vi har spurt tre husdyr hvordan det oppleves å være så nær menneskene over lang tid:
Jakthunden Bob:
– På utsiden er jeg glad, men inni meg er det tungt og svart. Jaktritualet er ikke hva det var, og menneskene synes å ha mistet kontakt med instinktene sine. Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å inspirere dem til å bo ute, men det funker ikke. De vil helst bare sitte inne og slappe av. Jeg føler at det alltid er jeg som må bjeffe meg til turene – som er alt for korte! Ellers er menneskene veldig usikre, jeg bruker mye energi for at de skal forstå at jeg liker dem. Uansett.
Katten Maja:
– Vi katter oppleves som ganske vanskelige av menneskene, fordi vi er så selvstendige. De legger ikke merke til at vi ofte prøver å få fram det beste i dem og da spesielt ydmykheten. Men det går litt dårlig, synes jeg. Jeg har ofte vurdert å dra ut og bli villkatt, men det er klart, det er jo et slitsomt liv det også… så, nei… det er godt å komme inn i et temperert hus av og til. Det skal menneskene ha, de er flinke til å lage hjemmekos!
Geita Didrik:
– Godt spørsmål, jeg regner med at det nok er like mange svar som det er husdyr. Alle opplever jo sin egen verden subjektivt, dog i samspill med alle andre innenfor samme nærsfære, men hva var det egentlig du spurte om, du skjønner jeg er en smule distré… hvordan leve med mennesket, ja det kan du lure på, … det er jo en evig kamp for å kunne leve som man vil uten hele tiden å bli satt i bås, så å si, ja he he he, særlig for oss, ja og kyrne spesielt, men det er litt kult at de lager ost av melka vår, og at de nå også får et marked i utlandet, selv om jeg ikke skjønner disse prinsippene for kapitalismen helt, men det var kanskje ikke det du spurte om…?
– Nei, jeg spurte vel heller om hvordan husdyrene skal leve sammen med menneskene, etter ditt syn?
– Ja, sånn var det, nettopp, nå henger jeg på greip her. Leve og leve, fru Vom, det er vel det som egentlig er spørsmålet. Men det har jeg vel allerede svart på, har jeg ikke? Eller husker jeg feil?
– Mange takk, Didrik.