Vår sanne natur

Fins det en del av oss som ikke dør når kroppen dør, og går det an å bli kjent med denne delen mens vi er i live? Duane Elgin reflekterer over dette i boken «Det levende universet».

Mange åndelige tradisjoner forteller hvor viktig det er å være åpen for vår sjelelige natur når døden inntreffer. Hva som skjer etter døden later til å forbli et mysterium. Men det kan bli vanskelig å gjenkjenne oss selv når det fysiske legeme dør, hvis vi ikke gjør oss kjent med vårt sjelelige selv mens vi har med oss den fysiske kroppen.

For mange år siden fikk jeg et glimt av meg selv som et vesen av gjenklang for dypere kunnskap, og jeg stilte meg selv spørsmålet om jeg ville kunne gjenkjenne meg selv uten en fysisk kropp. Jeg var ærlig talt ikke sikker. Jeg var ikke tilstrekkelig venn med meg selv, ikke tilstrekkelig kjent med min egen værensmusikk.

Når jeg så utover min egen korte levetid, så jeg også at denne fremmedheten overfor meg selv trolig ville kreve flere runder med en fysisk virkelighet, med nye klargjørende møter med mitt dypere jeg. Derpå fulgte tiår med meditasjon og kontemplasjon for å bli mer fortrolig med meg selv og en venn «jeg» intuitivt kan gjenkjenne.

Buddhister tror også at vi må oppdage vår sjelelige natur for å kunne gjenkjenne oss selv når vi dør. De understreker at det er viktig å erkjenne vår sanne natur som ren bevissthet eller «urgrunn av lys» mens vi fremdeles har en fysisk kropp.

Hvis 96 prosent av det kjente universet er usynlig, kan vi leke oss med å trekke en parallell til de usynlige aspektene ved oss selv – med 4 prosent lagt til den fysiske kroppen som gir struktur til vår bevisste innsikt. Kroppen dør, men vi kan fortsatt oppleve et selvbekreftende legeme av lys, kjærlighet og gjenklang av dypere viten.

Les mer om boken som teksten er hentet fra her: